nafo
Bildetema
Lexin-Ordbøker på nett
Flerspråkige Verb
Flerspråklige fortellinger
Matematikk begreper
Veiledning till foreldre
Skolekassa
Tospråklige undervisningsopplegg
Flerspråklig bibliotek
NAFOs filmer

Om å lære verb

thumb DSC 0727 10 1024I forbindelse med lanseringen av nettressursen Flerspråklige verb presenterer vi her en fagartikkel om betydningen av å lære verb. Den tar for seg noe av debatten som har foregått på dette fagfeltet.

God lesning!


Barns første ord

De første ordene småbarn lærer er oftest ord for objekter, heller enn ord for handlinger, dvs. substantiver heller enn verb. En lang rekke undersøkelser viser at de fleste ord to-åringer vanligvis behersker er substantiver (Gentner, 2006).

Det at verb læres senere enn substantiver ser også ut å være tilfellet ved andrespråkslæring. Forskning viser blant annet at når vi lærer et annet språk forekommer flere feil for verb enn for substantiv ( Dietrich, 1985; Lennon, 1996; Kallkvist, 1999).


Verb og ulike språkvansker

Forskning viser også at enkelte former for språkskader fører til en svekket verbproduksjon. Afasi er betegnelsen for språkvansker som oppstår hos mennesker etter hjerneslag, hodeskader eller svulster. Det viser seg at afasirammede har større vansker med å benevne ord for handlinger enn ord for objekter. Deres spontane tale inneholder færre verb.

Dette gjelder også pasienter som lider av Alzheimers sykdom (Goodglass, 1976, Miceli et al.,1984, Zingeser & Berndt, 1990). Fordi verb spiller en sentral rolle i setningen, kan verb-vanskene få en alvorlig innvirkning på innholdet i kommunikasjon i dagliglivet.

Les mer om nyere forskning på afasi og flerspråklighet.


Hvorfor er det vanskeligere å lære verb enn substantiver?

Det har foregått en livlig debatt blant språkforskere om hvorfor verb er vanskeligere å lære enn substantiver. Det har versert to hypoteser om hvorfor dette er tilfellet:


1. Den tidlige substantiv-fordelen er en universell funksjon av menneskenes språk.

Enkelte språkforskere hevder at begreper for objekter (som vi benevner med substantiver), er perseptuelt og konseptuelt mer stabile enn for eksempel begreper for handlinger eller hendelser (som vi benevner med verb). Handlinger involverer relasjoner mellom objekter og blir dermed vanskeligere å lære verb enn substantiver (Gentner, 2006).

La oss ta et eksempel: I en av videosnuttene i Flerspråklige verb ser vi at barna løper til sandkassa. Begge objektene som deltar i handlingen (barna og sandkassen) er synlige så lenge videosnutten varer; før, under og etter løpingen. Substantivene er med andre ord både konkrete og stabile. Forholdet mellom dem (løping) er derimot flyktig. Den kan kun observeres i det korte øyeblikket løpingen finner sted.

Verbinnlæringen går raskere etter at en har lært seg mange substantiver. Dette fordi betydningen av et gitt verb er avhengig av substantivene som omgir verbet.


2. Det er lettere å lære verb på verb-vennlige språk enn på substantiv-vennlige språk.

Andre forskere har foreslått en annen forklaring. De hevder at den tidlige substantiv-fordelen ikke er en universell funksjon av menneskenes språk, men at det er en følge av det spesifikke språket som læres. Tilhengere av denne hypotesen skiller mellom to klasser av språk: substantiv-vennlige og verb-vennlige språk.

De hevder at småbarn tilegner seg substantiv raskere på språk som favoriserer substantiv i tale. Dette gjelder for eksempel engelsk, norsk og tysk.

Det samme er ikke tilfelle på verb-vennlige språk, slik som mandarin kinesisk og japansk. Både mandarin kinesisk, hindi, og japansk tillater at substantiver utelates ganske fritt i daglig tale. Substantiv utelates i en setning når det er tilstrekkelig støtte fra konteksten til å forstå dets betydning (Huang, 1984).

Dette gjør at substantiver forekommer sjeldnere og verb oftere i muntlig tale på verb-vennlige språk. Verb kan enten forekomme alene eller sist i fraser på disse språkene (Kim et al, 2000; Lee & Naigles, 2005; Tardif, Shatz, og Naigles, 1997).

Noen empiriske undersøkelser har bekreftet at barn som lærer seg et verb-vennlig språk, som mandarin-kinesisk, har noe lettere for å lære verb enn barn som lærere seg engelsk, som er et substantiv-vennlig språk (Waxman, Lidz, Braun & Lavin, 2009). Andre undersøkelser har konstatert at også mandarin-kinesisk talende barn lærer verb senere enn substantiver (Imai, 2008).


Definisjonen av verb varierer fra språk til språk

Verb er en ordklasse som defineres ut fra språkets bøyningsformer og regler for setningsoppbygging (morfologiske og syntaktiske egenskaper). Dette gjør at definisjonen av verb kan variere fra språk til språk.

Noen språk har få eller ingen bøyningsformer, de kalles for analytiske språk. Thai er et silkt språk. Andre språk har derimot mange bøyningsformer. Dette gjelder språk som arabisk, polsk og urdu. De kalles syntetiske språk.

På norsk kan verb defineres som de ordene som kan bøyes i tid; som presens og preteritum. På norsk har ethvert verb seks forskjellige former.

På thai derimot, bøyes ikke verb i det hele tatt.  Det finnes ingen grammatiske markører for presens og preteritum. Fortid på thai uttrykkes for eksempel ved å legge til et eget tidsord. Thai har heller ingen flertallsformer for verb eller bøyning for grammatisk person, slik som vi for eksempel finner på polsk.

På arabisk bøyes verb i entall, totall og flertall, tre personer (1., 2. og 3.) og to kjønn (hankjønn og hunkjønn). Det er i alt 13 bøyningsformer i en verbkategori. I tillegg har bøyningsstrukturen i språket to hovedformer: En stavelse legges til enten ved begynnelsen eller slutten av verbet.

Ovennevnte er bare noen få eksempler på forskjellige bøyningsformer av verb på ulike språk. Ved å gi barn og elever mulighet til å sammenligne verbets oppbygging på morsmålet og norsk, håper vi at nettressursen ”Flerspråklige verb” kan bidra til større språklig bevissthet og større kompetanse på begge språk.

 

Sentrale ord og uttrykk med forklaringer

Perseptuelt:  Sansemessig. Hvordan vi tolker sanseinformasjon.
Konseptuelt:  Begrepsmessig. Tanker eller begreper om objekter, hendelser og handlinger.
Morfologi: Kunnskapen om hvordan ord oppbygges og bøyes på et språk.
Syntaks:  Regler for setningsbygning på et språk.
Analytiske språk: Språk med få eller ingen bøyningsformer, for eksempel norsk og thai.
Syntetiske språk: Språk med mange bøyningsformer, for eksempel arabisk, polsk og urdu.
Konjugasjon:  Bøyningsstrukturen for ord.
Suffiks: En orddel som føyes til slutten av et ord.
Prefiks: En orddel som føyes til begynnelsen av et ord.
Verbkonjugasjon: Bøyningsstrukturen for verb.
Suffikskonjugasjon: En bøyningsform der en orddel legges til slutten av et ord.
Prefikskonjugasjon: En bøyningsform der en orddel legges til begynnelsen av et ord.

 

Skriv ut artikkelen    

 

Litteratur

Dietrich, R. (1985). Nouns and verbs in the learner's lexicon. Paper presented at the Workshop on European Second Language Acquisition Research, Linguistic Institute, Georgetown University.

Fink, Ruth B. , Martin, Nadine and Schwartz, Myrna F. m. fl. Facilitation of Verb Retrieval Skills in Aphasia: A Comparison of Two Approaches. In Clinical Aphasiology Conference: Clinical Aphasiology Conference , Pro-Ed(1993), pages 263-275.

Gentner, D. (2006) Why verbs are hard to learn. I K. Hirsh-Pasek & R. Golinkoff (Red.) Action meets word: How children learn verbs (pp. 544 – 564) Oxford University Press.

Goodglass, H. (1976). Agrammatism. In H. Whitaker and H. A. Whitaker (Eds.), Studies in Neurolinguistics, New York: Academic Press.

Imai M., Li L., Haryu E., Okada H. Hirsh-Pasek K. m.fl. (2008): Novel Noun and Verb Learning in Chinese, Japanese, and English Preschoolers. Child Development, Volume 79, Issue, 979 –1000

Kallkvist, M. (1999). Form-class and task-type effects in learner English: A study of advanced Swedish learners. Lund, Sweden: Lund University Press.

Kim, M., McGregor, K. K. & Thompson, C. K. (2000). Early lexical development in English- and Korean speaking children: Language-general and language-specific patterns. Journal of Child Language, 27, 225-254.

Lee, J. N., & Naigles, L. R. (2005). The input to verb learning in Mandarin Chinese: A role for syntactic bootstrapping. Developmental Psychology, 41, 529540

Lennon, P. (1996). Getting "easy" verbs wrong at the advanced level. International Review of Applied Linguistics in Language Teaching, 34, 23-36.

Miceli, G., Silveri, C., Villa, G., & Caramazza, A . (1984). On the basis for the agrammatic's difficulty in producing main verbs. Cortex, 20, 207-220.

Tardif, T. (1996). Nouns are not always learned before verbs: Evidence from Mandarin speakers’ early vocabularies. Developmental Psychology, 32, 492504.

Tardif, T., Shatz, M., & Naigles, L. (1997). Caregiver speech and children’s use of nouns versus verbs: A comparison of English, Italian, and Mandarin. Journal of Child Language, 24, 535565.

Waxman S.R., Xiaolan Fu, Arunachalam S., Leddon E., Geraghty K., & Hyun-joo Song (2013)  Are Nouns Learned Before Verbs? Infants Provide Insight Into a Long-Standing Debate. Child Development Perspectives, Volume 0, Number 0, 2013, Pages 1–5

Zingeser, L., & Berndt, R. (1990). Retrieval of nouns and verbs in agrammatism and anomia. Brain and Language, 39, (1), 14-32.

nafo logo Innholdsansvarlig: Sunil Loona , Tel: 67 23 53 44   - www.morsmal.no