Hanen og katten

Det var en gang en katt og en hane som bodde i et lite trehus i skogen. Katten og hanen passet godt på hverandre og var gode venner.  

En dag da katten skulle ut på jakt, sa hun til hanen: «Ikke åpne døren for noen mens jeg er borte, og i hvert fall ikke for reven!» Hanen lovet å ikke åpne døren. 

Da katten hadde gått, gikk hanen og la seg for å sove. 

Plutselig våknet hanen av at det banket hardt på døren. 

Hanen sto opp og gikk bort til døren og spurte: «Hvem er det?» Han hørte en stemme som svarte: «Det er meg, reven. Kan du være så snill å åpne døren?» Hanen husket hva han hadde lovet katten, så han åpnet ikke døren. «Vær så snill, jeg fryser,» gråt reven. «Stakkars rev, jeg kan jo ikke la henne stå ute og fryse,» tenkte hanen.

Hanen åpnet døren, og i samme sekund fløy reven på ham! 

Reven tok hanen under armen og løp hjemover, mens hanen skrek etter hjelp.  

Katten var heldigvis ikke langt unna, så hun hørte hanens skrik. Hun la på sprang etter reven. 

«Hvorfor hørte du ikke på meg?» spurte katten sint. «Jeg syntes så synd på reven, hun sa at hun var så kald,» sa hanen. «Reven lurer deg bare! Med den tykke pelsen er det jo umulig å fryse,» sa katten.

Noen dager senere skulle katten ut på jakt igjen. Igjen ba hun hanen om å ikke åpne døren for noen. Hanen lovte at han aldri skulle gjøre det igjen.

Etter at katten hadde gått, tok det ikke lang tid før det banket på døren igjen. Hanen tittet ut av vinduet og fikk øye på reven. Reven gråt og sa: «Au, au! Jeg har slått poten min. Jeg trenger plaster!» Hanen så at reven holdt opp den ene poten. «Stakkars rev, jeg må jo hjelpe henne,» tenkte hanen. 

Så fort hanen åpnet døren, fanget reven ham igjen og løp av gårde med ham. Igjen skrek hanen etter hjelp, men denne gangen var katten for langt unna til å kunne høre ham.

Reven tok hanen med seg hjem til ungene sine i revehiet. Der låste hun hanen inn i et bur. 

Da katten kom hjem fra jakt, så hun at døren var åpen. 

Huset var rotete, og hanens fjær lå strødd på gulvet. «Reven!» ropte katten sint.

Katten visste hvor revefamilien bodde, så hun gikk rett mot revehiet.

Katten stoppet utenfor revehiet og lyttet. Hun hørte reveungene synge og le.

Inne i revehiet gledet revungene seg til å få hanesuppe til middag. De danset forventningsfullt rundt gryten mens de sang: «Kok og rør og smak den til – vi rever får det som vi vil!»

Plutselig slo noen inn døren med et balltre! Katten braste inn i revehiet. Hun var rasende! 

Revefamilien løp skremt ut av hiet og forsvant inn i skogen. 

«Nå var det nære på at du ble til hanesuppe. Skjønner du hvorfor du skal høre på meg nå?» spurte katten oppgitt. «Ja, jeg lover at jeg aldri skal åpne for reven igjen,» sa hanen. Katten slapp hanen ut av buret.

Mens hanen og katten gikk hjemover sammen, tenkte katten at hun skulle ta godt vare på balltreet sitt. Det kunne jo hende at hun fikk bruk for det igjen om ikke altfor lenge …  

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.