Apen og krokodillen//بندر اور مگرمچھ

Det var en gang en liten apeunge som bodde sammen med mammaen sin i en jungel på Sri Lanka. I jungelen var det mange høye trær, og mellom trærne rant det en bred elv.  

Hver dag slengte apeungen seg fra tre til tre helt til han kom til elven. Han klatret ned og satte seg ved elvekanten. Apeungen hadde ingen å leke med. De andre dyrene i jungelen var større og raskere enn ham, så han klarte ikke å holde følge med dem. Han pleide derfor å tilbringe dagene alene nede ved elven. 

Om kveldene dro han hjem til mammaen sin og la seg i fanget hennes. «Jeg har ingen å leke med», sa han en kveld. «Vent og se, gutten min, du finner nok noen å leke med snart», svarte mammaen. «Men jeg vil ha noen å leke med nå…» sa apeungen før han sovnet. 

En dag da apeungen var ved elven, så han plutselig to øyne som stakk opp fra vannet. Øynene kom nærmere og nærmere, og apeungen fulgte nysgjerrig med. 

Plutselig sprutet det masse vann på apeungen, slik at han ble klissvåt. Det var et svært dyr med lang, grønn snute, skarpe tenner og en kraftig hale som sprutet vannet på ham. 

«Hvem er du?» spurte apeungen mens han lo og ristet av seg vannet. «Jeg er en krokodille», smilte dyret. «Og jeg er en ape. Vil du være vennen min?» spurte apeungen. «Venn? Hva er det?» spurte krokodillen. «Venner tar vare på hverandre og leker sammen», forklarte apen. «Det høres fint ut, vi kan godt være venner», svarte krokodillen. 

Apeungen og krokodillen lekte sammen hele dagen og sang:  

Virre-virre-vapp, min venn har kommet! 
Virre-virre-vapp, hvor kom han fra? 
Virre-virre-vapp, han kom fra vannet! 
Virre-virre-vapp, det var da bra! 

Om kvelden tok de farvel og avtalte at de skulle møtes igjen dagen etter.

Da apeungen kom hjem den kvelden, fortalte han mammaen sin at han hadde funnet seg en venn. Mammaen ble veldig glad, og lurte på hvem den nye vennen hans var.  

Apeungen sa: «Det var… Det var…» men han kom ikke på det. Mammaen gjettet ivrig: «Var det en av skilpaddeungene? Eller elefantungene? Eller kanskje en av påfuglungene?»

Apeungen tenkte seg om: «Nei, nå husker jeg det. Det var krokodillen!» 

«KROKODILLEN?» sa mammaen forskrekket. «Krokodiller er jo farlige! De spiser andre dyr. De spiser aper! Du får ikke lov til å leke med krokodillen.»

Apeungen ble veldig lei seg. Endelig hadde han funnet noen å leke med, og så mente mammaen at han var farlig? Apeungen og krokodillen hadde jo hatt det så gøy sammen. Om kvelden, da han hadde lagt seg, lå han og tenkte. Han kom på noe som kanskje kunne få mammaen til å ombestemme seg. 

Dagen etter plukket apeungen med seg bananer som han ville ta med seg til krokodillen. «Hvis krokodillen er god og mett på frukt, trenger han jo ikke å spise apeunger», tenkte apeungen fornøyd. 

Da apeungen møtte krokodillen igjen, ga han ham en stor bananklase. «Hva er dette?» spurte krokodillen. «Det er bananer. Smak, det er kjempegodt!» Krokodillen slukte en banan med skallet på og utbrøt: «Dette er det beste jeg har smakt!» Apeungen smilte og sa: «Der ser du! Jeg kan hente frukt til deg hver dag, jeg, men da må du love at du aldri spiser andre dyr!» «Ikke noe problem», svarte krokodillen med munnen full av banan.

Apeungen og krokodillen fortsatte å møtes for å leke sammen. Apeungen tok med seg en stor kurv med frukt til krokodillen hver dag, og krokodillen holdt det han lovte og spiste seg mett på frukt.

Om kveldene dro apeungen hjem til mammaen sin, og krokodillen satte fruktkurven på ryggen og svømte hjem til kona si og delte frukten med henne. 

En dag sa krokodillekona: «Frukten smaker godt, men jeg blir ikke ordentlig mett. Det hadde vært godt med et apehjerte til frukten. Ta med deg apeungen hjem, så spiser vi ham også», sa krokodillekona. «Men apeungen er vennen min», sa krokodillen. «Venner, hva er det? Det har jeg aldri hørt om. Har du glemt at vi krokodiller spiser dyr?Skynd deg, da, jeg er kjempesulten!» sa krokodillekona.

Da krokodillen møtte apeungen ved elvebredden, inviterte han ham med seg hjem på middag. Apen ble kjempeglad og sa: «Takk, det vil jeg veldig gjerne, men jeg kan ikke svømme». 

«Det gjør ikke noe, bare sett deg på ryggen min, du, så tar jeg deg med», sa krokodillen. Apeungen hoppet opp på ryggen til krokodillen, og sammen dro de hjem til krokodilleparet.

Da de nærmet seg huset til krokodillen, stod krokodillekona og ventet på dem. Hun hadde på seg et kjøkkenforkle og holdt en stor gaffel i hånda, klar for å spise opp apeungen. «Oi, det var en stor gaffel», sa apeungen da de så henne, «hva er det til middag?» spurte han. «Eh … Du skjønner, kona mi hadde så lyst på et apehjerte, så jeg tok deg med hit slik at hun kunne spise deg opp», sa krokodillen.  

Apeungen ble helt forskrekket. «Et apehjerte?» utbrøt han. Han tenkte seg raskt om, før han sa: “Det var dumt, jeg har faktisk ikke hjertet mitt med meg.» «Eh … Hva mener du?» spurte krokodillen. «Du skjønner …» begynte apen. «Hjertet mitt ble vått da vi lekte ved elven i går, så jeg tok det ut og hengte det til tørk.» 

Krokodillen tenkte seg litt om. «Å, ja, går det an?» spurte han. «Ja, jeg hengte det i treet like ved der vi pleier å leke sammen», sa apeungen. Krokodillen så for seg et hjerte henge til tørk i en gren. «Vi må svømme tilbake og hente hjertet, så kona di blir fornøyd», sa apeungen. Krokodillen snudde umiddelbart og svømte tilbake med apeungen på ryggen. 

På vei tilbake var apeungen både redd og lei seg: «Tenk at krokodillen ville servere meg som mat! Jeg trodde han var vennen min», tenkte apen. «Hvilket tre henger hjertet i?» spurte krokodillen da de nærmet seg elvebredden. «Hjertet henger i et tre rett her borte. Bare svøm inn til kanten, så skal jeg hente det», sa apeungen. 

Da de kom fram, hoppet apeungen ned fra krokodillens rygg og klatret raskt opp i et tre. Høyt oppe i treet kunne ikke krokodillen få tak i apeungen.

«Du er ikke min venn lenger!» ropte apeungen ned til krokodillen, før han svingte seg fra tre til tre hjemover. 

Da han kom hjem, hoppet han rett i armene til mammaen sin og lovte at han aldri skulle være venner med en krokodille igjen.  

Snipp, snapp, snute, så er eventyret ute.