ANSA OG BANSA//أنسا وبانسا

Det var en gang en geitemamma som bodde i et lite hus i skogen sammen med geitekillingene sine, som het Ansa og Bansa. 

En dag måtte mammaen inn til landsbyen en tur. Før hun dro, sa hun til Ansa og Bansa at de måtte bli hjemme og at de ikke måtte åpne døren for noen mens hun var borte.  

Så fort mammaen hadde gått, sa Ansa: “Kom, Bansa, nå finner vi på noe gøy!” 

Før de rakk å gjøre noe, hørte de en høy lyd: BANK, BANK, BANK! De så bort mot døren.

«Hvem er det?» ropte Ansa. De hørte først et kremt, før de hørte en lys stemme som sa: «Det er mamma, slipp meg inn!” Geitekillingene så på hverandre. «Det der høres ikke ut som mamma, men hvem ellers kan det være?” sa Bansa. “Vi kan jo bare åpne døra og se”, sa Ansa. “Nei, mamma sa jo …” begynte Bansa. 

Før Bansa rakk å si noe mer, åpnet Ansa døren. Utenfor døren sto en diger løve! På et blunk stupte løven inn og slukte både Ansa og Bansa hele. 

Inne i magen til løven ropte geitekillingene i kor: “Hjeeelp! Mamma, kom og hjelp oss!” Men uansett hvor mye de ropte, kunne ikke mammaen høre dem. Løven slepte den svære og tunge magen sin tilbake inn i skogen.

Da mammaen kom hjem igjen, sto døren til huset åpen. Hun skjønte at noe var galt. Hun ropte på Ansa og Bansa, men de svarte ikke. Hun bestemte seg for å gå og lete etter dem, men først ville hun gå til smeden.

I landsbyen sto smeden og slo på glødende jern med en stor hammer. Geitemammaen spurte om han kunne lage to spisse horn til henne. Smeden lagde to jernhorn, pyntet dem med gull og diamanter, før han festet dem over hornene hennes.

Geitemammaen gikk uredd inn i skogen med de nye, spisse hornene sine. 

Under et tre lå det en ulv og sov. Hun gikk bort og vekket ulven, og spurte: «Har du spist min Ansa, og har du spist min Bansa? Hvis du har det, så la oss slåss!» Ulven gjespet og svarte: «Å nei, jeg har ikke spist din Ansa, og jeg har ikke spist din Bansa, så vi skal nok ikke slåss.» «Nei vel,» sa mammaen og gikk bestemt videre.

Geitemammaen fikk øye på en bjørn. Hun gikk rett bort og spurte bjørnen: «Har du spist min Ansa, og har du spist min Bansa? Hvis du har det, så la oss slåss!» Bjørnen strakk seg før han svarte: «Å nei, jeg har ikke spist din Ansa, og jeg har ikke spist din Bansa, så vi skal nok ikke slåss.» «Nei vel,» sa hun og gikk raskt videre.  

Etter en stund kom hun til en åpen slette. Der lå det en løve og hvilte i solen. Geitemammaen gikk bort og spurte løven: «Har du spist min Ansa, og har du spist min Bansa? Hvis du har det, så la oss slåss!» 

Løven gliste og svarte: «Ja, jeg har nok spist din Ansa, og jeg har nok spist din Bansa, så kom igjen, la oss slåss!”

Selv om løven var stappmett og magen var tung, tenkte han at det ville være enkelt å slåss mot en geit. Han kastet seg mot geitemammaen, men hun stod klar. Hun bøyde hodet slik at løven hoppet rett inn i de to gullhornene.

Løven falt i bakken, og ut av magen kom Ansa og Bansa like hele. Endelig fikk de se mammaen sin igjen! 

På vei hjem lovte Ansa og Bansa at de aldri skulle åpne døren for noen igjen.

Snipp, snapp, snute, så er eventyret ute.