Løven og de tre oksene

Det var en gang tre okser i Somalia. Den ene oksen var sort, den andre var hvit og den tredje var brun. De tre oksene var gode venner. De pleide å gå langs elven på de store, grønne slettene og beite sammen.  

En dag kom det en løve til sletten der oksene beitet. De tre oksene ble redde for den sterke løven, men de visste at de tre sammen var sterkere enn ham. De stilte seg sammen og gjorde seg klare til å slåss mot løven. 

Løven la seg ned på alle fire og sa: «Ta det med ro, jeg er ikke farlig. Jeg bor på den andre siden av elven. Det er så ensomt og øde der borte. Kan ikke vi være venner og passe på hverandre?»  

Oksene syntes det hørtes ut som en god idé å være venner med en løve. Han kunne beskytte dem mot farlige dyr.  

En kveld da den hvite oksen beitet for seg selv, gikk løven bort til de to andre oksene og hvisket: «Vet dere hva? Den hvite oksen er så lys at han skinner i mørket. Farlige dyr vil kunne få øye på ham og komme hit og spise oss opp, alle sammen.» 

Den brune og den sorte oksen ble veldig redde.  

«La oss jage vekk den hvite oksen,» sa løven.  

«Løven har rett,» tenkte den brune og den sorte oksen, og sammen jaget de vekk den hvite oksen. 

Senere fant løven den hvite oksen alene nede ved elven. Løven fanget ham og spiste ham opp. Etterpå gikk han tilbake til den brune og den sorte oksen og lot som ingenting. 

En dag gikk den sorte oksen og beitet for seg selv. Løven gikk bort til den brune oksen og hvisket: «Vet du hva? Den sorte oksen er så mørk at han synes godt i dagslyset. Farlige dyr vil kunne få øye på ham og komme hit og spise oss opp, alle sammen.»  

Den brune oksen ble kjemperedd.  

«La oss jage vekk den sorte oksen,» sa løven. 

«Løven har rett,» tenkte den brune oksen, og sammen jaget de vekk den sorte oksen. 

Det tok ikke lang tid før løven fant den sorte oksen alene. Løven fanget ham og spiste ham opp. Etterpå gikk han tilbake til den brune oksen og lot som ingenting. 

Nå var den brune oksen alene igjen med løven.  

Da løven begynte å bli sulten igjen, angrep han den brune oksen. Oksen prøvde å slåss mot løven, men han skjønte fort at han ikke hadde sjanse mot løvens skarpe tenner og klør når han var alene.  

Før den brune oksen lukket øynene sine for siste gang, sa han: «Det var ikke i dag jeg døde, men den dagen jeg jaget vekk vennene mine.» 

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.