De ubudne gjestene//НЕЖДАННЫЕ ГОСТИ

Det var en gang en gammel dame som bodde i et lite hus av leire i en liten landsby i Iran. Utenfor huset var en hage like liten som en sandkasse, og i hagen sto det et tre på størrelse med en fyrstikk.

En ettermiddag svøpte den gamle damen sin lange, blomstrede chador rundt seg og gikk ut for å hilse på naboene. Plutselig begynte chadoren å svaie i lufta som et brudeslør, og den gamle damen kjente regndråper i luften. Det blåste opp til storm. Plutselig begynte det å pøsregne, lyne og tordne, og det luktet fuktig leire fra husene.

Den gamla damen løp inn igjen og krøp under et teppe. Det tok ikke lang tid før det banket på døren. Den gamle damen åpnet døren, og utenfor sto en liten, dryppende våt spurv. Hun tok spurven med seg inn og pakket den inn i teppet sitt.

Ikke lenge etter banket det på døren igjen. Den gamle damen åpnet døren, og en klissvåt kråke fløy raskt inn i huset. Fra vingene til kråka sprutet det vann overalt. Spurven skulle til å kjefte på kråka, men akkurat da banket det på døren igjen. Da damen åpnet døren, kom en katt labbende inn i huset med våte poter.

Da spurven og kråka så katten, klamret de seg til hverandre og skalv av redsel. «Mjau, ikke vær redd for de du ikke kjenner, i dette huset er vi alle venner,» smilte katten lurt.

I løpet av kvelden kom også en rufsete hund og en diger okse inn i det lille huset for å søke ly fra stormen.

Utenfor herjet stormen, men inne i det lille huset kunne man bare høre lyden av snorking. Det var trangt, men spurven og kråka hadde funnet hver sin plass i vinduskarmen, mens katten, hunden og den digre oksen la seg i hvert sitt hjørne i rommet.

Da den gamle damen våknet neste dag, så hun at alle dyrene var i full sving: Kråka og hunden fyrte i peisen, den store oksen hadde vært i byen og kjøpt steinbakt brød, katten dekket på til frokost og spurven kvitret en vakker melodi.

Da dyrene og den gamle damen hadde spist steinbakt brød med fetaost og drukket varm te, så de at sola skinte utenfor. Dyrene trengte ikke å søke ly hos den gamle damen lenger, men tanken på å ta farvel med henne gjorde dem fryktelig triste.

Den gamle damen sa: «Hvis det var opp til meg, skulle jeg latt dere bli hos meg, alle sammen, men huset mitt er jo så lite». Dyrene klamret seg til den gamle damen og ville ikke gi slipp. Hun kjente varmen fra dyrene, og begynte å tenke på hvor fint de hadde hatt det, og hvor stor hjelp det hadde vært å ha dem i huset.

Dyrene fikk bli hos den gamle damen i det lille huset, men det var på en betingelse: Alle måtte hjelpe til i huset og være snille med hverandre.

Snipp, snapp, snute, så er eventyret ute.